Uffizi-galleriet

I dag var vi i Firenze for å besøke Uffizi-galleriet. Vi stod i kø i ca. tre timer, men det var verdt det. Her er det jo kjente verk av blant annet Raphael, Michelangelo, Botticelli, Leonardo da Vinci, Rubens, Rembrandt og Caravaggio. Stor opplevelse! Når jeg ser malerier foran meg på ekte, er det mye lettere å huske navn og hvem som har malt hvilke malerier.

Jeg tror jeg må si at det aller kjekkeste var å se Venus´ Fødsel, som er et oljemaleri av Sandro Botticelli. Det var mye større enn jeg hadde trodd. Fargene var fantastiske, faktisk litt blassere en jeg trodde, men det var bare fint. Maleriet skildrer hvordan Venus føres i land på øya Kythera på et skjell av vestavinden Zefyros, og ledet av gudinnen Chloris. Pomona møter henne på stranden med en blomsterdekorert mantel. Det er et veldig symbolsk maleri, og man kan trekke inn symbolbruken i nesten alle detaljene på bildet. Det at bildet på en måte er tre deler, gjør at man kan finne flere detaljer og symbol, enn hvis maleriet bare har en del. For å vite mer om dette nydelige maleriet, kan du bare trykke på linken i maleriets navn.

Clair-obscur, Rembrandt og Caravaggio

Rembrandt er regnet som en av de største nederlandske barokkmalerne. Han er særlig berømt for portrettene han har malt, og de over 60 selvportrettene. Rembrandt var bare 26 år da han malte maleriet som skapte han berømmelse som maler. Bildet heter Dr. Tulps anatomitime og ble malt i 1632. I bildet ser vi Dr. Tulp vise hvordan underarmen er bygd opp, og elevene/tilskuerne som følger nøye med. Rembrandt hadde mange elever, og var opptatt av at alle skulle utvikle sitt talent. Rembrandt hadde mange forbilder i Italia, og det var Caravaggio som var hans største forbildet. 

Caravaggio så på kunstnerne som uavhengige yrkesutøvere, at de selv kunne bestemme innholdet i kunst sin. Hans mål var å få frem et realistisk og virkelighetstro uttrykk, i stede for å forskjønne et motiv og gjøre motivene vakrere og mer flatterende. Han brakte noe et nytt inn i maleriet, nemlig en friskhet og en ærlighet som stod i kontrast med de tidligere tradisjonelle italienske maleriene. Han hadde spennende komposisjoner, og han var kjent for det skarpe, litt lyskasterlignende lyssetningen som konsentrerte oppmerksomheten mot motivets viktige innhold. Bildet som viser her, Måltidet i Emmaus, er et eksempel på denne lysbruken. Og det er dette spesielle lyset, som også gjenspeiler seg i Rembrandts malerier, jeg nå skal gå litt innpå.

Caravaggio og Rembrandt er begge kjent for deres beviste bruk av lys og mørke. Clair-obscur er det franske ordet for dette, og betyr lys - mørk. Denne maleteknikken gir en veldig kraftig skyggevirkning slik at motivet kommer godt fram i de sterke kontrastene mellom de mørke og de lyse partiene. I denne teknikken så ”modelleres” formene gjennom overganger fra mørkt til lyst. Denne teknikken var både Rembrandt og Caravaggio mestere til å bruke. Betegnelsen Clair-obscur ble ikke brukt før i 1686, men den første til å benytte seg av denne teknikken var den enestående Leonardo da Vinci. Et av de første maleriene teknikken er brukt på er De hellige tre kongers tilbedelse fra 1481, malt av Leonardo da Vinci.

Her er noen eksempler som viser hvordan Rembrandt bruker teknikken Clair-obscur:

Josef sin drøm, Rembrandt (1645)

Nattevakten, Rembrandt (1712)

Den bortkomne sønn, Rembrandt (1669)

Her er noen eksempler på hvordan Caravaggio brukte maleteknikken Clair-obscur:

Matteus kallelse, Caravaggio (1598-1601)

Paulus omvendelse, Caravaggio (1600-1601)

Amor Victorious, Caravaggio (1602-1603)

Narcissus, Caravaggio (1598)

 

Joan Miró

Joan Miró var en spansk surrealistisk kunstner. Han lagde både billedkunst og skulpturer. Miró var en av de fremste kunstnerene i sin tid. Forrige høstferie var jeg i Barcelona, og da besøkte jeg museumet som Miró er blitt hedret med. Det var veldig spennende og anderledes. Noe av det jeg husker best var en hel vegg med et vevet/strikket "teppe". En annen ting var en spesiell fontene med kvikksølv, tror jeg. Jeg husker også store lerreter, med minimalt med maling. Det jeg likte best av Mirós kunst var maleriene.

Dette maleriet kjøpte vi en plakat av, og jeg liker det kjempegodt!

Unni Askeland

Unni Askeland er en fargerik person med mye humor. Platinablondt hår og knall røde lepper er helt typisk henne. Hun er en norsk billedkunstner, som har skapt mye glede, men og leven innen kunstverden. Askeland er en kvinne med sterke meninger!

Unni Askeland ble født i Bergen i 1961. Nå bor og arbeider hun i Ullensaker. Unni Askeland har fire barn sammen med den amerikanske sangeren Eric Andersen. Nå er hun gift med kunstneren Sverre Bjertnes. Hun utdannet seg ved Kunstskolen i Kabelvåg, og gikk senere på Vestlandets Kunstakademi og Statens Kunstakademi. Nå er Unni Askeland veldig kjent i det norske kunstsamfunnet. Hun går sine egne veier og mener at Norsk kunst er kjedelig, siden det er for mye intellektualisering.

Teknikken hennes er innenfor ekspresjonistisk tradisjon, og da i utgangspunktet nyekspresjonsistisk maleteknikk. Bildene hennes har en klar likhet me popkunst. Hun liker og å blande ulike teknikker, som foto og maling.

Temaene hun har behandlet de senere årene er i stor grad hentet fra rock- og filmkulturen. Prosjektene hennes har hatt en evne til å vekke oppsikt og å provosere.

For et par år siden Askeland skapte skandale ved å stille ut bilder basert på Edvard Munchs malerier. Her refortolket hun Munchs motiver og puttet dem inn i vår samtid. Det er en av de senere tiårenes mest omtalte utstillinger på Blomqvist Kunsthandel i Oslo. Utstillingen het “Munchadapsjoner”. Hun fikk masse kritikk og lite ros for utstillingen. Selv mener hun at man kan tukle som en vil med klassikerene.

  

 

Unni Askeland mener at det å bruke Munchs bilder til inspirasjon hjelper henne til å skape sitt eget uttrykk. Siden tenårene har hun hatt interesse for Munchs bilder, men da hun var student på akademiet, fikk hun hele tiden høre at hun kom for nær inspirasjonskilden. Siden den gang har hun arbeidet mye innenfor et abstrakt uttrykk, og forbindelsen til Munch har modnet fram til et eget billedspråk. Selv om kilden til hennes "adopsjoner" er åpenbare, er det ingen tvil om at Askeland er en selvstendig kunstner. I sine dypdykk fokuserer Askeland på forholdet mellom mann og kvinne, som ofte er konfliktfylt og dramatisk. Bildene hennes blir inspirert av følelser.

Senere har hun tatt for seg kjente ikoner innenfor rock- og popkulturen hvor det blir lagt vekt på både det forførende og det selvdestruktive. I februar 2006 var Askeland tilbake i "skandalelokalet" i Blomqvist med en malerisk hyllest til punken og en portrettserie av verdensstjerner, norske kjendiser og hennes nærmeste, under tittelen Desire - Destruction. Unni selv kalte den enkle stilen på grensen til trash-art, reklame, popkunst.

Her er et lite filmklipp fra når Unni Askeland var på Grosvold. I klippet forklarer hun blandt annet hvordan hun arbeider når hun lager portretter.

Unni Askeland har og deltatt på flere preformance-prosjekter, bl.a sammen med Lou Reed, og har deltatt på mange kollektivutstillinger og hatt flere seperate utstillinger i Norge og utenlandet. Utstillingen “A lot of Water under the bridge” på Galleri Trafo tar utgangspunkt i motiver fra filmklassikeren ”Casablanca”. På denne utstillingen ble tre store verker med Casablanca-motiver innkjøpt av Nasjonalmuseet.

Askeland har tidligere vist at hun takler blest rundt både seg selv og kunsten sin. Og mens kunstkritikere kan synse og mene, er det uansett en stor anerkjennelse å bli kjøpt opp av Nasjonalmuseet. At det gjør bildene hennes enda mer populere er det ingen tvil om.

Jeg hadde ikke sett noe av Unni Askelands kunst fra før, men hørt navnet så vidt. Dette bilde dere ser under her var det første bildet jeg så av henne. Jeg elsker det! Jeg liker fargene, at hele bildet går i gråtoner, med innslag av primerfargene - blå, rød og gul. Det er også store kontraster mellom det hvite og det svarte. Jeg liker at det er malt på så forskjellige måter. Kvinnen er mye mer naturalistisk en mannen, som er helt stilisert. 

Bildet fanget oppmerksomheten min, og er fortsatt et av favorittene min blant Unni Askelands kunst, sammen med bildene "Friezed - Blondine in the forest". Dette er serigrafi. Disse bildene er moderne, fargerike og lekkert stilisert. 

Personlig mener jeg at Unni Askelands billedkunst er facinerende og spennende. Jeg liker at hun stiliserer og abstrakterer objekter.

Rolf Groven

"Opera under vann" - Rolf Groven

"Skrik" - Edvard Munch

"Skrik" er et verdenskjent oljemaleri som ble malt av Edvard Munch i 1893. Bildet ovenfor er kalt "Oprea under vann" og ble malt i 2007 av Rolf Groven. Vi kan lett se at Rolf Grovens versjon er en etterlikning av Munchs maleri.

I bakgrunnen av Rolf Grovens maleri kan vi se Operahuset i Oslo, som ligger helt inne i Oslofjorden, ligge under vann. Det viser til at hvis klimaendringene fortsetter, og havet fortsetter å stige, vil operaen før eller siden gå under vann. Selv om det er veldig overdrevet i maleriet, er det en liten sannhet i det og. I Edvard Munchs maleri skriker personen i forgrunnen. Men hva gjør han i forgrunnen på Rolf Grovens bilde? Skriker han av reddsel og fortvilelse for at de stor vannmassene vi dekke operaen, eller er han en operasanger?

Jeg synes det er stillig å bruke "gamle" og kjent malerier, og modernisere dem eller fornye dem med å legge inn nye detaljer og elementer. Dette skaper interesse og man legger merke til bildene nok en gang. Bildene hans har jo ofte en mening. Enten religiøs, politisk eller et annet budskap. Dette maleriet har jo et miljøbudskap. Selv liker jeg best Munchs maleri, men jeg synes det er spennende å se måten Groven har brukt bildet på til å formidle sitt miljøbudskap. Det at bildene er så like, men likevel så forskjellige gjør at Groven får understreket poenget sitt.

Honoré Daumier, Third class carriage

http://mini-files.thinkpool.com/files/mini/2008/01/31/The/20Third/20Class/20Carraige.jpg

Oljemaleriet "Third class carriage" ble malt i perioden 1862-64 av den franske kunstneren Honoré Daumier. Maleriet illustrerte det moderne og urbane livet under industrialiseringen på midten av 1800-tallet i Paris. Daumier begynte ikke å male bilder av tog før på 1840-tallet.

Honoré Daumier er en fransk karikatuetegner, maler og skulptør. Han er først og fremst kjent som en politisk og sosial satiriker, men siden hans død, har verdien av maleriene hans økt. Han var dypt interessert for mennesker, spesielt de underpriviligerte.

I bildet "Third class carriage" viser han oss med mye følelse for denne gruppen mennesker på togreisen.  Handlingen er lagt til en togvogn. I fokuset ser vi en liten, fattig familie med en mor med hennes lille barn, en bestemor som er i sine egne tanker og en liten sovende gutt. I bakgrunnen sitter mange kvinner og menn med flosshatter men triste miner. Dette er antagelivis en første eller andre klasse-vogn. Den fattige familien i forgrunnen smiler forsiktig. Midt i bildet trekkes en linje i det gylne snitt. Denne linjen er skillet mellom personene i fokuset, og resten av vogna.

Motivet er satt til inni en vogn. Store deler av bildeflaten er dekket av alle folkene i bildet, men vi kan se taket, og den ene veggen med to vinduer. Linjene er organiske og myke. Lyset setter fokuset på kvinnen med barnet  og bestemoren. Fargeskalaen er dempet og mørk, med noen få gullige lyspunkter. Det er store kontraster mellom det lyse og  det mørke, og det guleoransje og blå. Det er enkelt malt, og litt grovt malt. Hendene har for eksempel fått en tydelig kontur. Andre elementer i bildet har også fått kontur. 

Bildet forteller om klasseskillet på midten av 1800-tallet. Det er et skille mellom de som ligger lavest på den sosiale stigen, og de som er mer velstående. Dette er symbolisert med benkeryggen som går mellom de fattige og de litt rikere. I forgrunnen, hvor de som kjørte på tredje klasse, ser vi at menneskene har mer slitne ansiktsutrykk enn de i bakgrunnen. Da togene kom på 1800-tallet var det stor forskjell mellom klassene. Det var vogner for første klasse, andre klasse og tredjeklasse. De aller fleste tok tredjeklassereisene. Her var det priser folk hadde råd til, selv om det ikke var så stor komfort. Det var ikke toaletter i disse vognene, og folkene satt trangt. Til tross for dette var det disse vognene som var mest brukt. 

Bildet er malt realistisk og Daumier pynter ikke på sannheten. 

Coup de Grâce

Overnfor kan man se den øverste delen av en strikket giljotin. Den er laget av Kjersti Andvig. En giljotin er en innretning som ble brukt til halshugging. Du sitter sikkert nå å tenker: Hvorfor i all verden har Kjersti Andvig strikket en giljotin? Og det skal du nå få svar på.

Giljotinen ble utstilt på den internasjonale strikkeutstillingen Strikknikk på Kunstindustrimuseet i Oslo høsten 2007. Den er den historiske delen av et stort prosjekt om dødsstraff. Giljotinen er blodrød. Man kan se en sammenheng med at giljortinen ble strikket, med giljortinene i Frankrike under revolusjonene. På den tiden var det "strikkersker" som satt rundt giljortinen. De ropte "Kapp av dem hode". Og de lot en maske falle for hver gang det tunge øksebladet ble sluppet ned gjennom rammeverket. I slutten av dagen ble antall hull i strikkearbeidet talt. Dette fortalte hvor mange henrettelser det hadde blitt foretatt den dagen.

Kjersti Gisvold Andvig er en norsk kunstner født i 1978. Hun har laget mange nyskapende og anderledes kunstverk, som blandt annet da hun sammen med Lars Laumann laget det samsike flagget i neonfarger. Hun har også laget en skulptur av en kvinne i 3D av 180.000 legobrikker. Hennes mest kjente verk er derimot hennes strikkede dødscelle i naturlig størrelse, som hun laget i anledning et prosjektet om dødsstraff. Her kan du lese mer om dette prosjektet, og den spennende historien i arbeidet bak:

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article2640092.ece

Kjersti Andvig strikker for å vise sitt engasjement og sin motstand mot dødsstraff. Selv om den siste henrettelsen med en giljortin fant sted i 1977, fortsetter mennesker å ta livet av andre mennesker. Som straff, som hevn eller som gjengjeldelse. For å endre på dette må det føres et politisk arbeid. Men politikken vil ikke klare det alene, kunst og kultur må også bidra. Kunsten bidrar med at det blir satt fokus på saken, og viser at folk og kunstnere bryr seg og er engasjert.

 

Det er vanlig å forbinde stikking med noe varmt og koslig, men i denne sammenhengen er det brukt som noe uhyggelig og fælt.

Jeg synse kunstverket er stillig. Det er viser til en kunstner som er nytenkende og kreativ, og som virkelig ønsker å gjøre noe mot dødstraffen. Jeg hadde jo aldri selv kommet på å strikke en giljortin. Kunstverket er brukbart og fungerer, men skader ingen. Jeg liker at fargen er så gjennomtenkt. Rød symboliserer blod, noe man forbinder med død og henrettelser.

Her er en link til Kjersti Andvigs hjemmeside.

Logan Hicks

Logan Hicks er en verdenskjent street art-kunstner.  Særlig kjent er han for sjablongtrykkene sine. Nå er det en utstilling i Stavanger som heter Nuart der Logan Hicks har bidratt med kunsten sin. Jeg var på denne utstillingen forrige fredag, og ble kjempeimponert! Nuart er en årlig street art-festival i Stavanger. Festivalen består av utstillinger, filmvisninger, kunstpresentasjoner, workshops og mye arbeid på vegger, biler og tak over hele Stavangers sentrum.

Her er en liten film om Logan Hicks når han dekorerte den ene veggen i utstillingslokalet til Nuart. Det er veldig facinerende. Anbefaler å se den!

Noen bilder av Logan Hicks arbeid:

Her er noen av bildene jeg tok når jeg var i Stavanger:

Det er kjempekjekt å se at kunst kan være så masse forskjellig. Street art er moderne, og kan være politisk og provoserende, samtidig som vakkert og fortellende.