Eigenes kolonihage - god og dårlig byggeskikk

For en liten tid tilbake var klassen på vandring i Eigenes kolonihage i Stavanger. Sol skinte, og temperaturen var herlig!

Oppgaven var å se på byggeskikken, og hvordan byggene passet til hverandre og omgivelsene. Vi skulle finne eksempler på god og dårlig byggeskikk, og jeg må være ærlig å si at jeg ikke liker å legge ut bilder av bygg fra nabobyen som jeg synes har dårlig byggeskikk.

Det hvite huset ovenfor synes jeg har god byggeskikk. Det er idyllisk, og passer til naturen, og de andre husene omkring. Det skiller seg litt ut fordi det er ordentlig og velholdt, men det har også samspill med de andre husene rundt, og skiller seg ikke for mye ut. Huset er det første vi ser når vi kommer inn i kolonihagen, og gir et positivt førsteinntrykk. Tre som materiale passer fint i naturlige områder, og som i dette tilfelle en hage.

Her er et annet eksempel på et bygg jeg syntes har god byggeskikk. Fargene på veggene og taket glir inn i naturen. Det er lite og diskre, og ikke stort å pragende. Fasongen og formene er enkle, men dekorative. Jeg liker dette huset godt, på grunn av den litt søte plaseringen.

Dette er det jeg mener er et eksempel på dårlig byggeskikk. Det er lite velstelt, og har en kjedelig form. Fargene liker jeg heller ikke, da det er brukt to ulike farger på vinduskarmene og langs taket. Personlig synes jeg rød, grønn og gul på et hus blir litt "klovnete".

Her ser vi huset til en arkitekt fra tre ulike vinkler. Det skiller seg ut blandt de andre husene, og glir ikke inn miljøet. Likevel må jeg si at jeg liker det. Det står i kontarst til omgivelsene, men det vil ikke automatisk si at det er dårlig byggeskikk. Den brune trefargen er moderne, og naturlig. Husene i kolonihagen kan ikke være mer enn 30 kvadratmeter, og vi ser at det er maks utnyttet i dette huset.

Dette huset ligner på et fortelt til en campingvogn i tre. Fargen er fin, men formen skiller seg ut blant alle de andre husene. Det blir litt for voldsomt. Selv synes jeg ikke det har så veldig bra byggeskikk.

Måtte bare legge ved et bilde av denne skjønne redskapsboden. Dette var absolutt min favoritthage i kolonihagen. Helt nydelig!

Valentino - syn på det skjønne

Valentino Cleme  Ludovico Garavani var en meget dyktig italiensk motedesigner, kjent for sin enkle eleganse og sitt nydelige snitt. Aller mest kjent er han innen selskapsklær og klassisk design. Valentino Garavani ble født 11.mai 1932 i Voghera. Helt fra han var liten drømte Valentino om moter og kunst. Han ble trukket mot det elegante og skjønne. Som 14-åring fikk han moren til å sy ham klær som han selv hadde designet. Han ba henne også ofte om å endre plagg han kjøpte, fordi han ikke var fornøyd med detaljene. Han fikk pengestøtte av foreldrene til å følge drømmen sin, og studere det han alltid hadde ønsket i Paris.

Valentino har laget haute couture og prêt-a-porster for noen av de største stjernene i verden, og blir fortsatt kalt “den røde løpers regelmessige”. Kundelisten er lang, og full av kjente frontfigurer og forbilder, som for eksempel den britiske prinsessen Margaret og Elizabeth Taylor. Jacqueline Kennedy Onassis har også brukt flere klær fra Valentino. Mange skuespillere har også mottatt Oscar-priser i kjoler av Valentino, som for eksempel Julia Roberts, Jane Fonda og Cate Blanchett. Av norske brukere av Valentinos design er Mette Marit særlig stor. Hun har flere ganger brukt nydelige kjoler av Valentino, som i bryllupet til kronprins Frederik og kronprinsesse Mary av Danmark, og da hun var på besøk i sør-korea i fjor. Hun bar da en lys, rosa blondekjole, med et nydelig, enkelt snitt.  Det at store kjendiser som Elizabeth Taylor, Audrey Hepburn og Jacqueline Kennedy brukte Valentinos kjoler tidlig i karrieren han, hjalp han til å komme så langt om han har komt i dag. Før han slo gjennom med sitt eget motehus, jobbet han nemlig for Dessës i 5 år. Etter dette arbeidet han for Guy Laroche der han lærte å skape aftenskjoler. I 1959 reise han tilbake til Italia og startet sitt eget designstudio i Roma. Det var på hans første visning av sin første kolleksjon han ble oppdaget. Etter dette valgte både kongelige og internasjonale superstjerner sine brudekjoler fra Valentino. På premieren av storfilmen Spartacus i Roma bar Elizabeth Taylor en kjole designet spesielt for henne, og Jacqueline Kennedy bestilte seks kjoler i svart og hvitt for å bære etter hennes manns død. Hun bestilte også senere en brudekjole fra Valentino, da hun skulle gifte seg med Aristoteles Onassis. Kjolen var elfenbenshvit med blonder. Det av etter dette Valentino ble virklig kjent, og han havnet på forsiden av motemagasiner verden over.

Valentino fikk sin inspirasjon fra å se for seg kjoler, ikke kvinnene, men heller hvordan kvinnene ville like dem. Han sa at kvinner vil være vakre, og det er hans jobb å gjøre det. Fargen rød var Valentinos store lidenskap, og han elsket kontrastene mellom hvitt, svart og rødt. Antrekkene hans er tidløse, samtidig som moderne og originale, han er på en måte det vi kan kalle en nyskapende designer. Grunnlaget for Valentinos designerfilosofi er å feire de kvinnelige formene og kvinnenes seksualitet med rene og klare linjer.

 

At Valentino var lidenskaplig opptatt av skjønnhet er ingen hemmelighet. Særlig begeistret var han for India. Han var interessert i det vakre og tradisjonelle i ulike kulturer. Kolleksjonen hans fra 2002 er tilegnet India, selv om han sier at han alltid har et snev av India i kolleksjonene sine.

Det er laget en dokumenterfilm til hyllest for Valentino, nemlig ”Valentino: The Last Emperor”. Valentino har vært moteskaper i 45 år, og har satt store spor. Han blir ofte kalt for kjolekongen, og hans liv som designer ble fanget på film. Det har tatt ca. to år å lage filmen, og det er Vanity Fair-journalisten Matt Tyrnauer som star bak den. Filmen gir oss et innblikk i Valentinos design, og gir oss et innsyn I hans hverdag. Vi får også se mange av arbeidene hans og de aller vakreste kjolene.

I 2008 valgte Valentino å gå av med pensjon, 75 år gammel, med 45 år innen moteverden. Valentino har gitt nye idéer og kunnskaper til moteverden, og han har satt lys på det tidløse, elegante og enkle. Ved hans avskjed fra motebransjen valgte Valentino å si noen velvalgte ord: ”Jeg er klar over at motehuset som bærer mitt navn vil forandre seg, men jeg håper at det kreative teamet som designer de ulike linjene forstår hvordan de skal fortsette mitt arbeid på en slik måte at jeg vil bli stolt”, sa Valentino, før han med det takket for seg etter å ha skapt en egen epoke i motebransjen.

Isola del Giglio - akritektur og byggeskikk

Ser du byen?

(den helt på toppen)

Mange gamle italienske byer er nesten kamuflert. Denne byen på bildet overfra er på øyen Isola del Giglio. Byen er laget i samme materiale som mijøet rundt, som på bildet er stein. Rundt hele byen ble det bygget en høy mur, for å holde inntrengere ute. Nå er denne nydelige byen mer et sommerparadis. Byen er koslig, og gatene er små og trange.

Byen er sjarmerende, og nesten som et trappeslott. Tynne trapper og smale ganger finnes over alt. I Italia er husene mye mindre enn i Norge, og arealene mye bedre utnyttet.

Det er mange små detaljer og utsmykkinger på husenes fasade.

Rett utenfor bymuren lå dette huset. Beklager dårlig foto. Uansett, dette er et moderne hus, bygget med hensyn til de andre byggene rundt. Materialene er de samme.

Selv om det er mange små bysamfunn i Italia som er innenfor bymurer, er det også nyere hus. Her er et eksempel fra havnen på Isola del Giglio.

Museo Nazionale di Villa Guinigi, Lucca

I går var jeg på nasjonalmuseumet her i Lucca. Det var ganske interessant. Særlig populert museum er det nok ikke, for familien min var de eneste besøkende jeg så. Jeg skal ikke si så mye om museumsturen, siden det er vanskelig å forklare uten bilder, og det var forbudt å fotografere. Museumet inneholdt kunstgjennstander fra hele Luccas historie. De eldste gjennstandene var ca. 3000 år. Det er gammelt det. I Lucca på denne tiden ble det laget flotte krukker og tallerker med enkle bårder og dekor, mens i Norge bodde man i huler. Snakk om forskjell! Det var også en samling av rester etter gamle søyler, med flott utsmykking. For min del ble det litt vel mange gamle krukkerester og veggresten, men i slutten kunne man se malerier i rom etter rom fra 1500-1600-tallet. For det meste var dette kirkekunst, og nydelig var det (i alle fall det meste). Fargene var klare, og bildene bra utstilt. Det var lett og se at Jesus som barn ble malt mer og mer realistisk etter hvert som årene gikk. I begynnelsen ble han jo malt som en liten mann. At bildene og de andre gjennstandene var bra utstilt gjorde utstillingen mer variert. Jeg har ikke vært på mange utstillinger som er så fint stilt ut. På bildet under ser man et lite kors i rommet innenfor, dette så det nesten ut som svevde, stillig!

(bildene er funnet på internett)

Dører i Cortona

I dag var vi i Cortona. Det er stillig å se på hvordan husene er laget, og hvordan de glir inn i miljøet og hverandre. Husene ser litt slitte ut, men slik er alle husene. De har sin sjarm. Hadde de vært prikkfrie og flotte hadde det ikke vært like koslig i byen.

Det som er spennende  er å se på dørene. De skiller seg ut. De aller fleste husene har nye, store, flotte tredører. De var stillig å se kontrastene mellom husenes vegger og eksteriør og dørene. Her er noen dører jeg så i Cortona. De fleste dørene hadde flotte detaljer, og steinene rundt dørene var ofte lagt i buer. I gjennomsnitt var det mange flere dører med "rund" topp, i stede for helt rektangle dører.

Uffizi-galleriet

I dag var vi i Firenze for å besøke Uffizi-galleriet. Vi stod i kø i ca. tre timer, men det var verdt det. Her er det jo kjente verk av blant annet Raphael, Michelangelo, Botticelli, Leonardo da Vinci, Rubens, Rembrandt og Caravaggio. Stor opplevelse! Når jeg ser malerier foran meg på ekte, er det mye lettere å huske navn og hvem som har malt hvilke malerier.

Jeg tror jeg må si at det aller kjekkeste var å se Venus´ Fødsel, som er et oljemaleri av Sandro Botticelli. Det var mye større enn jeg hadde trodd. Fargene var fantastiske, faktisk litt blassere en jeg trodde, men det var bare fint. Maleriet skildrer hvordan Venus føres i land på øya Kythera på et skjell av vestavinden Zefyros, og ledet av gudinnen Chloris. Pomona møter henne på stranden med en blomsterdekorert mantel. Det er et veldig symbolsk maleri, og man kan trekke inn symbolbruken i nesten alle detaljene på bildet. Det at bildet på en måte er tre deler, gjør at man kan finne flere detaljer og symbol, enn hvis maleriet bare har en del. For å vite mer om dette nydelige maleriet, kan du bare trykke på linken i maleriets navn.

Mito e Bellezza

I dag var familien på et litt stillig museum - nemlig et skjerf-museum. Jeg er veldig glad i skjerf, samler faktisk på det, så dette passet meg fint. Utstillingen het Mito e Bellezza, og bestod av skjerf av merket Hermés, Paris, som er blitt produsert i ca. 200 år. De er veldig kjente, og det finnes mange etterlikninger. En stor del jenter bare i klassen har nok skjerf som er inspirert av Hermés, uten at de vet det. Skjerfene er kvadratiske silkeskjerf, for det meste inspirert av Napoleon. En stor del av dem inneholdet motiver av hester, skip, soldater osv. Typisk er også bårdene som ser ut som tau eller kjetting, og nøklene.

Dette er bare noen få bildeeksempler jeg fant på netter (strømmen på kameraet hadde gått). Det er jo helt utrolig at de har klart å lage en så stor utstilling, bare av noen skjerf. Men gøy var det!

Lucca - Toscana - Italia - Wiiii

Nå er jeg i Lucca i Italia, og tenkte jeg kunne skrive litt og legge ut noen bilder her på bloggen om hva jeg opplever, dag for dag. Selvfølgelig bare om saker som er visuell kultur og samfunnsrettet da, siden dette er en blogg i dette faget.

I går vimset vi for det meste rundt i byen for å bli litt kjent - i tillegg til at vi var på fotballkamp.

Noe av det første som møtte oss var en kirke. Under er det bilde av to ulike vi så. Noe av det første jeg la merke til var alle de vakre søylene. Og vet du hva? Ingen søyler er like!

 

(trykk på bildene for å se søylene bedre og bildene større)

Her er en annen kirke med et nydelig mosaikkmotiv på veggen. Og kirken ved siden av syntes jeg rett og slett bare var stillig. 

Videre var vi på et market, et litt anderledes et. Her var det mye gøy og alternativt! Disse lampene er laget i gamle melkekartonger og blikkbokser, og veskene er laget av bildekk. 

Et hus med en stillig fasade:

Det er gøy å oppleve ny arkitektur og se nye ting!

Norwegian Wood

Norwegian Wood er et av de største prosjektene til den Europeiske kulturhovedstaten Stavanger 2008. Stavanger er den største trehusbyen i Europa, og er rik på trearkitektur. Norge har en lang tradisjon med å bygge med tre, og tre er et veldig miljøvennlig materiale, så lenge det brukes rett. Dessuten har det også et veldig lavt klimagassutslipp. Norwegian Wood er et prosjekt som er et nasjonalt og internasjonalt utstillingsvindu for moderne og miljøvennlig treakritektur. Norwegian Wood er med på å gjøre arkitekturen i Stavanger til en mer bærekraftig retning.

Et av de store prosjektene under Norwegian Wood var Preikestolen fjellstue. Preikestolen fjellstue ligger ved den gamle preikestolhytta og er Stavanger Turistforenings nyeste, miljøvennlige, betjente hytte. Fjellstuen ble åpnet i november 2008. Hytta ligger ved startpunktet for turveien opp til Preikestolen. Anlegget inneholder blant annet flere overnattingsrom, kafé, resturant og en konferansedel. Hvert år er det ca. 130 000 besøkende. Jeg var der i forrige sommer, og ble meget imponert! At bygget er i tre, gjør at det passer fint inn i omgivelsene. Dette har også vært et fokus i byggeprosessen. Bygget skulle gli inn i landskapet rundt, og dette har påvirket konstruksjon og oppbygning. Preikestolen fjellstue er bygget om med massivtrekonstruksjon med gjennomgående skiver i to etasjer. Ytterveggene og taket er også i massivtre, med utenpåliggene isolasjon og kledning. Treplugger holder trekonstruksjonen sammen. Materialekvaliteten er høy. Overflatene er for det meste ubehandlet, isolasjonen er av resirkulert avispapir og til vindtetting er det brukt trefiberplater. Det er også brukt litt andre materialer, som har hver sin hensikt. Dette kan man lese mer om her, hvor også jeg har funnet det meste av informasjonen. Bygget har universell utforming.

For å se en liten film som viser byggeprosessen av hytta, så trykk her.

Andre prosjekter under Norwegian Wood var blant annet Lanternen, det utendørs amfisenteret i Sandnes,

Egenes Park, en blokk i tre og

Marilunden, 10 eneboliger på Godeset sør for Stavanger.

Ikke alle prosjektene som ble planlagt under Norwegian Wood er realisert ennå. Siriskjær er et eksempel på dette. Bygget er ikke bygget, fordi det er for dyrt.

Jeg synes konseptet til Norwegian Wood var et godt innslag i Kulturåret 2008, siden det satte fokus på miljøvennlig og energisparene arkitektur.

Clair-obscur, Rembrandt og Caravaggio

Rembrandt er regnet som en av de største nederlandske barokkmalerne. Han er særlig berømt for portrettene han har malt, og de over 60 selvportrettene. Rembrandt var bare 26 år da han malte maleriet som skapte han berømmelse som maler. Bildet heter Dr. Tulps anatomitime og ble malt i 1632. I bildet ser vi Dr. Tulp vise hvordan underarmen er bygd opp, og elevene/tilskuerne som følger nøye med. Rembrandt hadde mange elever, og var opptatt av at alle skulle utvikle sitt talent. Rembrandt hadde mange forbilder i Italia, og det var Caravaggio som var hans største forbildet. 

Caravaggio så på kunstnerne som uavhengige yrkesutøvere, at de selv kunne bestemme innholdet i kunst sin. Hans mål var å få frem et realistisk og virkelighetstro uttrykk, i stede for å forskjønne et motiv og gjøre motivene vakrere og mer flatterende. Han brakte noe et nytt inn i maleriet, nemlig en friskhet og en ærlighet som stod i kontrast med de tidligere tradisjonelle italienske maleriene. Han hadde spennende komposisjoner, og han var kjent for det skarpe, litt lyskasterlignende lyssetningen som konsentrerte oppmerksomheten mot motivets viktige innhold. Bildet som viser her, Måltidet i Emmaus, er et eksempel på denne lysbruken. Og det er dette spesielle lyset, som også gjenspeiler seg i Rembrandts malerier, jeg nå skal gå litt innpå.

Caravaggio og Rembrandt er begge kjent for deres beviste bruk av lys og mørke. Clair-obscur er det franske ordet for dette, og betyr lys - mørk. Denne maleteknikken gir en veldig kraftig skyggevirkning slik at motivet kommer godt fram i de sterke kontrastene mellom de mørke og de lyse partiene. I denne teknikken så ”modelleres” formene gjennom overganger fra mørkt til lyst. Denne teknikken var både Rembrandt og Caravaggio mestere til å bruke. Betegnelsen Clair-obscur ble ikke brukt før i 1686, men den første til å benytte seg av denne teknikken var den enestående Leonardo da Vinci. Et av de første maleriene teknikken er brukt på er De hellige tre kongers tilbedelse fra 1481, malt av Leonardo da Vinci.

Her er noen eksempler som viser hvordan Rembrandt bruker teknikken Clair-obscur:

Josef sin drøm, Rembrandt (1645)

Nattevakten, Rembrandt (1712)

Den bortkomne sønn, Rembrandt (1669)

Her er noen eksempler på hvordan Caravaggio brukte maleteknikken Clair-obscur:

Matteus kallelse, Caravaggio (1598-1601)

Paulus omvendelse, Caravaggio (1600-1601)

Amor Victorious, Caravaggio (1602-1603)

Narcissus, Caravaggio (1598)