"Pikene på broen" - Edward Munch

Edward Munch er kjent for sine symbolske og ekspresjonistiske malerier. Han er verdensberømt, og et forbilde for mange kunstnere, blant annet som tidligere nevnt Unni Askeland. Mange kjenner til Edward Munch gjennom de kjente maleriene ”Skrik” og ”Madonna”. Dette er to malerier som er helt typiske eksempler på Munchs malestil og særegenhet. Han tok opp ulike temaer i bildene sine, og noen som gikk igjen var følelsene kjærlighet, ensomhet og angst.

Broen i maleriet ”Pikene på broen” er en ”bro” i Åsgårdstrand hvor Edward Munch hadde sommerhus. Denne ”broen” er blitt verdensberømt, etter at Edward Munch malte den i 1899. Men det eneste er, til tross for maleriets tittel, at det ikke er en bro i Åsgårdstrand. En brygge eller en kai strekker seg ut fra stranden, men ingen bro. Kanskje maleriet heller burde hete ”Pikene på bryggen”?

Jeg har valgt å analysere maleriet “Pikene på broen” på to ulike plan: denotativt og konnotativt. Denotasjon betyr at man skal skildrer det som skjer I maleriet på en saklig mate. Det handler om å beskrive og gjengi det man ser. Konnotasjon betyr å gå mer inn på de assosiasjonene som bildet vekker hos meg personlig. Det handler mer om hvordan jeg oppfatter maleriet.

På overflaten: Hva ser jeg?

Det aller første jeg legger merke til i maleriet er de tre pikene. Vi ser dem bakfra,  i fargerike kjoler. De ser ut over sjøen/vannet, hvor vi ser speilbildet til en stor, grønn busk og et hus. Busken er unaturlig stor, og når jeg tenker meg om så skal det kanskje illustrere en liten skog? Den er i alle fall mye større enn de hvite husene rundt. Pikene er gjerne på vei til et annet sted, men stoppet opp for å se på den fine utsikten, eller for å hvile? Kanskje de bor i et av de hvite husene i bakgrunnen.

Hovedelementene i maleriet er de tre pikene, en bro, to hvite hus, et hvitt gjerde, en stor, grønn busk og sjøen. Fra broen strekker det seg også en grusvei. 

Det er mange organiske linjer i maleriet, men som i likhet med Edward Munchs “Skrik”, er også her broen plassert om en kontrastlinje som rekker oppmerksomheten innover i bildet. Hustakene har også klare og mekaniske linjer.

Når man ser raskt på bildet, legger man ikke merke til alle detaljene. Det er derfor spennende å gå litt inn i det. Særlig mye er det å legge merke til angående fargevalget. Vi ser hvordan den grønne fargen går igjen i busken, hagen til det ene huset, i himmelen og i kjolen til den ene piken. Fargevalget er nok nøye gjennomtenkt. Det ser man også på den oransje-røde fargen. Den går igjen i skyggen til busken, kjolen til den ene piken, i håret til den andre, i hagen til det ene huset og i et lite oransje hus som har lurt seg inn i bakgrunnen. Himmelen er grålig, mens veien lysebrun.

Det er svakt lys i bildet, og det kommer fra det øverste hjørnet helt til venstre. Det ser vi på skyggene til gjerdet og piken med den hvite kjolen. Vi kan se en liten gul sol eller måne skimte ved siden av busken.

Bildet er et oljemaleri. Det er malt med raske malingsstrøk. Penselstrøkene er myke og behagelige å se på. Formene har konturer. Det er ikke naturalistisk, heller ikke stilisert, men en mellomting.

Bildet er bygd opp på en spennende måte. Komposisjonen er gjennomtenkt, og interessant. Munch har klart å beholde balanse i bildet, selv om han har sterke farger i forgrunnen på pikene, og en stor og kraftisk busk i bakgrunnen. Broen skaper en spennende kontrast til alle de organiske linjene. Det gylne snitt er også mye brukt, og man kan lett trekke opp linjer som viser dette.

Fordypelse i bildet: Hvordan oppfatter jeg maleriet personlig? 

Når jeg ser på bildet får jeg en litt undrene følelse. Jeg synes det er vanskelig å sette en stemning på bildet, p.g.a. himmelen. Hvis jeg holder handen min over himmelen i maleriet, får jeg en herlig sommerfølelse. Pikene slapper av i kveldsolen på broen, og ser ut over havet. Men hvis jeg holder handen over den nedre delen av bildet blir jeg mer usikker. Himmelen er på en måte litt trist, uten å være det. Jeg synes det er vanskelig å sette en stemning på bildet, det er på en måte flere stemninger blandet sammen. Det ser ut som pikene lengter etter noe.

Jeg har alltid lik dette bildet, og det var derfor jeg valgte å analysere akkurat det. Det er et behagelig maleri, en fryd for øyet! Måten det er malt på er helt typisk min stil. Jeg synes og at fargene er vakre, siden de er så klare. Edward Munch var veldig opptatt av symbolikk, og jeg tror fargene har symbolverdi. For eksempel kjolene til de tre pikene. Kjolenes farger er hvit, rød og grønn. Hvit symboliserer renhet og uskyld, men kan også symbolisere sorg. Rødt symboliserer både gledens farge, men også et symbol på blod og kjærlighet. Den grønne fargen symboliserer håp, men også ulykke. Vi ser da at fargene kan symbolisere sorg, blod og ulykke, eller renhet, kjærlighet (glede) og håp. Jeg tror at i dette bildet er nok symbolikken lagt til de siste alternativene.  Pikene er tre stykker, og dette er jo et antall som ofte går igjen. Vi finner det blant annet i eventyr (de tre bukkene Bruse), og innen kristendommen (Jesus, Gud og den Hellige Ånd).

Det jeg synes er litt interessant med dette maleriet og komposisjonen, er at til tross for den enorme busken i bakgrunnen, faller likevel fokuset på pikene på broen. Fokuset dras videre fra pikene til rekkverket og blikket dras innover i bildet.

Selv om jeg synes det er vanskelig å sette fingeren på hvilken stemning som foregår i Edward Munchs maleri, så liker jeg det. Jeg liker de lengtende eller drømmene pikene, og kontrastene mellom de malte linjene.

Maleriet er jo malt i Åsgårdsstrand, hvor Munch hadde sitt sommerhus. Kanskje bildet er malt for å fange opp sommerstemningen i ferieparadiset? 

Miró i Paris

I vinterferien var jeg på en fantastisk tur til Paris. Jeg besøkte blant annet Louvre museum, hvor jeg så "Mona Lisa", "Liberty Leading the People" og mange andre flotte malerier. Den var en spennende opplevelse å gå rundt mange tusen kjente, viktige kunstverk og gjennstander.

Eiffeltårnet er jo et kunstverk i seg selv. Nydelig! Vi besøkte eiffeltårnet tre av fem dager i Paris, så  fint var det. Selv om jeg tror stemningen som lysene skapte, hadde veldig mye med på å gjøre opplevelsen eventyrlig.

Men det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om var en skulptur vi møtte på. Jeg og venninene mine var på vei til et stort shoppingsenter, og da vi kom der så vi plutselig denne skulpturen. Av Joan Miró! Jeg syntes det var så kult at vi skulle få se denne skulpturen som jeg bare har sett på bilder, og det helt tilfeldig. Så her er to bilder av meg sammen med den, det første viser hvor stor den er:

 

Tidligere skrev jeg et innlegg om surrealismen, som også er perioden Joan Miró arbeidet i. Og jeg må si at dette virkelig er en surrealistisk skulptur, men jeg liker godt fargevalget.

Joan Miró

Joan Miró var en spansk surrealistisk kunstner. Han lagde både billedkunst og skulpturer. Miró var en av de fremste kunstnerene i sin tid. Forrige høstferie var jeg i Barcelona, og da besøkte jeg museumet som Miró er blitt hedret med. Det var veldig spennende og anderledes. Noe av det jeg husker best var en hel vegg med et vevet/strikket "teppe". En annen ting var en spesiell fontene med kvikksølv, tror jeg. Jeg husker også store lerreter, med minimalt med maling. Det jeg likte best av Mirós kunst var maleriene.

Dette maleriet kjøpte vi en plakat av, og jeg liker det kjempegodt!

Surralismen

Surralismen er en kunstretning som oppstod  i 1920-årene, og varte til ca. 1940-årene. Kunstretningen oppstod i Frankrike, og surralisme betyr på fransk overvirkelighet. Kunstnerene hadde ulike inspirasjonskilder, men det som inspirerte mange var blandt annet Freuds teorier om drømmens betydning, og dadaistenes meninger om at kunsten var blitt bundet av tradisjoner. Surralistene hentet frem inspirasjonen til sine kunstverk fra underbevisstheten, drømmer og fantasi.

To veldig kjente surralister var blandt annet maleren Salvador Dalí og den belgiske maleren Magritte. Salvador Dalís malerier fremstilte ofte øde ørkenlandskaper, som han satt sammen med andre ting på en merkelig måte. Et eksempel på malerier som ikke fremstiller objekter på den måten vi kjenner, er f.eks. de myke og slappe klokkene.

Maleren Magritte likte å fremstille hverdagslige ting i de minste detaljer. Han plasserte f.eks. virkelige objekter, sammen med andre fra tidligere i historien, sammen på en ny og spennende måte.

Unni Askeland på "Celebert selskap"

Denne uken skal Unni Askeland være med i TV-programmet "Celebert selskap" på tv3. Programmet starter i kveld kl. 19.30, og jeg gleder meg til å se det!

Unni Askeland

Unni Askeland er en fargerik person med mye humor. Platinablondt hår og knall røde lepper er helt typisk henne. Hun er en norsk billedkunstner, som har skapt mye glede, men og leven innen kunstverden. Askeland er en kvinne med sterke meninger!

Unni Askeland ble født i Bergen i 1961. Nå bor og arbeider hun i Ullensaker. Unni Askeland har fire barn sammen med den amerikanske sangeren Eric Andersen. Nå er hun gift med kunstneren Sverre Bjertnes. Hun utdannet seg ved Kunstskolen i Kabelvåg, og gikk senere på Vestlandets Kunstakademi og Statens Kunstakademi. Nå er Unni Askeland veldig kjent i det norske kunstsamfunnet. Hun går sine egne veier og mener at Norsk kunst er kjedelig, siden det er for mye intellektualisering.

Teknikken hennes er innenfor ekspresjonistisk tradisjon, og da i utgangspunktet nyekspresjonsistisk maleteknikk. Bildene hennes har en klar likhet me popkunst. Hun liker og å blande ulike teknikker, som foto og maling.

Temaene hun har behandlet de senere årene er i stor grad hentet fra rock- og filmkulturen. Prosjektene hennes har hatt en evne til å vekke oppsikt og å provosere.

For et par år siden Askeland skapte skandale ved å stille ut bilder basert på Edvard Munchs malerier. Her refortolket hun Munchs motiver og puttet dem inn i vår samtid. Det er en av de senere tiårenes mest omtalte utstillinger på Blomqvist Kunsthandel i Oslo. Utstillingen het “Munchadapsjoner”. Hun fikk masse kritikk og lite ros for utstillingen. Selv mener hun at man kan tukle som en vil med klassikerene.

  

 

Unni Askeland mener at det å bruke Munchs bilder til inspirasjon hjelper henne til å skape sitt eget uttrykk. Siden tenårene har hun hatt interesse for Munchs bilder, men da hun var student på akademiet, fikk hun hele tiden høre at hun kom for nær inspirasjonskilden. Siden den gang har hun arbeidet mye innenfor et abstrakt uttrykk, og forbindelsen til Munch har modnet fram til et eget billedspråk. Selv om kilden til hennes "adopsjoner" er åpenbare, er det ingen tvil om at Askeland er en selvstendig kunstner. I sine dypdykk fokuserer Askeland på forholdet mellom mann og kvinne, som ofte er konfliktfylt og dramatisk. Bildene hennes blir inspirert av følelser.

Senere har hun tatt for seg kjente ikoner innenfor rock- og popkulturen hvor det blir lagt vekt på både det forførende og det selvdestruktive. I februar 2006 var Askeland tilbake i "skandalelokalet" i Blomqvist med en malerisk hyllest til punken og en portrettserie av verdensstjerner, norske kjendiser og hennes nærmeste, under tittelen Desire - Destruction. Unni selv kalte den enkle stilen på grensen til trash-art, reklame, popkunst.

Her er et lite filmklipp fra når Unni Askeland var på Grosvold. I klippet forklarer hun blandt annet hvordan hun arbeider når hun lager portretter.

Unni Askeland har og deltatt på flere preformance-prosjekter, bl.a sammen med Lou Reed, og har deltatt på mange kollektivutstillinger og hatt flere seperate utstillinger i Norge og utenlandet. Utstillingen “A lot of Water under the bridge” på Galleri Trafo tar utgangspunkt i motiver fra filmklassikeren ”Casablanca”. På denne utstillingen ble tre store verker med Casablanca-motiver innkjøpt av Nasjonalmuseet.

Askeland har tidligere vist at hun takler blest rundt både seg selv og kunsten sin. Og mens kunstkritikere kan synse og mene, er det uansett en stor anerkjennelse å bli kjøpt opp av Nasjonalmuseet. At det gjør bildene hennes enda mer populere er det ingen tvil om.

Jeg hadde ikke sett noe av Unni Askelands kunst fra før, men hørt navnet så vidt. Dette bilde dere ser under her var det første bildet jeg så av henne. Jeg elsker det! Jeg liker fargene, at hele bildet går i gråtoner, med innslag av primerfargene - blå, rød og gul. Det er også store kontraster mellom det hvite og det svarte. Jeg liker at det er malt på så forskjellige måter. Kvinnen er mye mer naturalistisk en mannen, som er helt stilisert. 

Bildet fanget oppmerksomheten min, og er fortsatt et av favorittene min blant Unni Askelands kunst, sammen med bildene "Friezed - Blondine in the forest". Dette er serigrafi. Disse bildene er moderne, fargerike og lekkert stilisert. 

Personlig mener jeg at Unni Askelands billedkunst er facinerende og spennende. Jeg liker at hun stiliserer og abstrakterer objekter.

Scandinavian Designutstilling

På forrige fredag, 4.desember, var vi i visuelt kultur- og samfunnsfag på en utstilling med Scandinavian Design. Vi ble guidet gjennom syv forskjellige podier. Designmøblene og bruksgjenstandene ble sortert etter Italo Calvino´s bok Seks Påminnelser for det nye Millenniet, der han beskriver ulike kvaliteter han mener har betydning for kreative mennesker i det nye årtusenet. Disse grunneleggende kjennetegnene er letthet, hurtighet, nøyaktighet, synlighet, mangfold, konsekvens og sterotypier. Jeg likte veldig godt den ene vakre, røde og runde stolen, og den treliknende stumtjeneren. Den var også en veldig fin og anderledes lampe. Den liknet på en isklosse, og inni den kunne man se en lyspære. I stede for å skjule lyspæren, var fokuset på den. Anbefaler alle å ta en tur innom Sølvberget i Stavanger og ta en titt. Særlig mye var det av Grete Prytz Kittelsens design. Hun er emaljekunstner og designer. Jeg liker veldig godt designet hennes, siden de er fargeglade og morsomme.

Etterpå fikk vi designe dekoren til hver vår kopp. Vi fikk kopper fra Figgjo, og fargene rød, lys grå, mørk grå og svart. Dette var gøy! Mens vi dekorerte disse koppene kom det besøk fra NRK rogaland og filmet oss. Du kan se oss her =) På filmen og på bildet ser det ut som vi har brukt mørke grønne farger også, men det er denne fargen som blir grå etter at koppene ble brent.

Propegandaplakater

Propeganda betegner det moderne og fremstiller informasjon fra en side, hvor man forventer at andre skal ta samme side av saken. Ofte er det en slags religiøs eller politisk reklame. Propegandaen blir ofte illustrert på plakater. Det finnes både morsome og mer saklige propagandaplakater.

 

          

Ovenfor ser vi en latterliggjørende-, en reklamerende- og en skremmelsespropeganda.

Øverst av de to plakantene over ser vi en moderne propegandaplakat av Obama. Nederst også en moderne av Hitler, en satire. Det er en klar likhet mellom plakatene. Fargene blå og rød går igjen, og bakgrunnen er på begge plakatene er delt i to, en rød del, og en blå del. Begge har slagordet, eller ordet som forbindes med dem, nederst på plakaten. Både Hitler og Obama er stiliserte. Plakatene er enkle, og menneskene er tydelig i fokus. Det er lagt lysere områdere i ansiktene, for å forsterke hvem plakaten avbilder. Hvem har laget disse plakatene? Noen som er mot Obama, og vil sammenlikne han med Hitler?  Eller er det bare noen som sammenliknet dem for gøy for å se likhetene?

Dette er en eldre propegandaplakat av Mao. Det er lett å se hvem som er i fokus. Maos ansikt er forstørret, og det er lagt et gult, lysende skjær bak ham for å fremheve ham. Han er stor, mens de andre menneskene er små. De "heier" på Mao. Måten han fremstilles på er som en god og kjærlig mann. Det er brukt farger som fanger, som gul og oransje, med svart som kontrast.

Rolf Groven

"Opera under vann" - Rolf Groven

"Skrik" - Edvard Munch

"Skrik" er et verdenskjent oljemaleri som ble malt av Edvard Munch i 1893. Bildet ovenfor er kalt "Oprea under vann" og ble malt i 2007 av Rolf Groven. Vi kan lett se at Rolf Grovens versjon er en etterlikning av Munchs maleri.

I bakgrunnen av Rolf Grovens maleri kan vi se Operahuset i Oslo, som ligger helt inne i Oslofjorden, ligge under vann. Det viser til at hvis klimaendringene fortsetter, og havet fortsetter å stige, vil operaen før eller siden gå under vann. Selv om det er veldig overdrevet i maleriet, er det en liten sannhet i det og. I Edvard Munchs maleri skriker personen i forgrunnen. Men hva gjør han i forgrunnen på Rolf Grovens bilde? Skriker han av reddsel og fortvilelse for at de stor vannmassene vi dekke operaen, eller er han en operasanger?

Jeg synes det er stillig å bruke "gamle" og kjent malerier, og modernisere dem eller fornye dem med å legge inn nye detaljer og elementer. Dette skaper interesse og man legger merke til bildene nok en gang. Bildene hans har jo ofte en mening. Enten religiøs, politisk eller et annet budskap. Dette maleriet har jo et miljøbudskap. Selv liker jeg best Munchs maleri, men jeg synes det er spennende å se måten Groven har brukt bildet på til å formidle sitt miljøbudskap. Det at bildene er så like, men likevel så forskjellige gjør at Groven får understreket poenget sitt.

Honoré Daumier, Third class carriage

http://mini-files.thinkpool.com/files/mini/2008/01/31/The/20Third/20Class/20Carraige.jpg

Oljemaleriet "Third class carriage" ble malt i perioden 1862-64 av den franske kunstneren Honoré Daumier. Maleriet illustrerte det moderne og urbane livet under industrialiseringen på midten av 1800-tallet i Paris. Daumier begynte ikke å male bilder av tog før på 1840-tallet.

Honoré Daumier er en fransk karikatuetegner, maler og skulptør. Han er først og fremst kjent som en politisk og sosial satiriker, men siden hans død, har verdien av maleriene hans økt. Han var dypt interessert for mennesker, spesielt de underpriviligerte.

I bildet "Third class carriage" viser han oss med mye følelse for denne gruppen mennesker på togreisen.  Handlingen er lagt til en togvogn. I fokuset ser vi en liten, fattig familie med en mor med hennes lille barn, en bestemor som er i sine egne tanker og en liten sovende gutt. I bakgrunnen sitter mange kvinner og menn med flosshatter men triste miner. Dette er antagelivis en første eller andre klasse-vogn. Den fattige familien i forgrunnen smiler forsiktig. Midt i bildet trekkes en linje i det gylne snitt. Denne linjen er skillet mellom personene i fokuset, og resten av vogna.

Motivet er satt til inni en vogn. Store deler av bildeflaten er dekket av alle folkene i bildet, men vi kan se taket, og den ene veggen med to vinduer. Linjene er organiske og myke. Lyset setter fokuset på kvinnen med barnet  og bestemoren. Fargeskalaen er dempet og mørk, med noen få gullige lyspunkter. Det er store kontraster mellom det lyse og  det mørke, og det guleoransje og blå. Det er enkelt malt, og litt grovt malt. Hendene har for eksempel fått en tydelig kontur. Andre elementer i bildet har også fått kontur. 

Bildet forteller om klasseskillet på midten av 1800-tallet. Det er et skille mellom de som ligger lavest på den sosiale stigen, og de som er mer velstående. Dette er symbolisert med benkeryggen som går mellom de fattige og de litt rikere. I forgrunnen, hvor de som kjørte på tredje klasse, ser vi at menneskene har mer slitne ansiktsutrykk enn de i bakgrunnen. Da togene kom på 1800-tallet var det stor forskjell mellom klassene. Det var vogner for første klasse, andre klasse og tredjeklasse. De aller fleste tok tredjeklassereisene. Her var det priser folk hadde råd til, selv om det ikke var så stor komfort. Det var ikke toaletter i disse vognene, og folkene satt trangt. Til tross for dette var det disse vognene som var mest brukt. 

Bildet er malt realistisk og Daumier pynter ikke på sannheten. 

Coup de Grâce

Overnfor kan man se den øverste delen av en strikket giljotin. Den er laget av Kjersti Andvig. En giljotin er en innretning som ble brukt til halshugging. Du sitter sikkert nå å tenker: Hvorfor i all verden har Kjersti Andvig strikket en giljotin? Og det skal du nå få svar på.

Giljotinen ble utstilt på den internasjonale strikkeutstillingen Strikknikk på Kunstindustrimuseet i Oslo høsten 2007. Den er den historiske delen av et stort prosjekt om dødsstraff. Giljotinen er blodrød. Man kan se en sammenheng med at giljortinen ble strikket, med giljortinene i Frankrike under revolusjonene. På den tiden var det "strikkersker" som satt rundt giljortinen. De ropte "Kapp av dem hode". Og de lot en maske falle for hver gang det tunge øksebladet ble sluppet ned gjennom rammeverket. I slutten av dagen ble antall hull i strikkearbeidet talt. Dette fortalte hvor mange henrettelser det hadde blitt foretatt den dagen.

Kjersti Gisvold Andvig er en norsk kunstner født i 1978. Hun har laget mange nyskapende og anderledes kunstverk, som blandt annet da hun sammen med Lars Laumann laget det samsike flagget i neonfarger. Hun har også laget en skulptur av en kvinne i 3D av 180.000 legobrikker. Hennes mest kjente verk er derimot hennes strikkede dødscelle i naturlig størrelse, som hun laget i anledning et prosjektet om dødsstraff. Her kan du lese mer om dette prosjektet, og den spennende historien i arbeidet bak:

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article2640092.ece

Kjersti Andvig strikker for å vise sitt engasjement og sin motstand mot dødsstraff. Selv om den siste henrettelsen med en giljortin fant sted i 1977, fortsetter mennesker å ta livet av andre mennesker. Som straff, som hevn eller som gjengjeldelse. For å endre på dette må det føres et politisk arbeid. Men politikken vil ikke klare det alene, kunst og kultur må også bidra. Kunsten bidrar med at det blir satt fokus på saken, og viser at folk og kunstnere bryr seg og er engasjert.

 

Det er vanlig å forbinde stikking med noe varmt og koslig, men i denne sammenhengen er det brukt som noe uhyggelig og fælt.

Jeg synse kunstverket er stillig. Det er viser til en kunstner som er nytenkende og kreativ, og som virkelig ønsker å gjøre noe mot dødstraffen. Jeg hadde jo aldri selv kommet på å strikke en giljortin. Kunstverket er brukbart og fungerer, men skader ingen. Jeg liker at fargen er så gjennomtenkt. Rød symboliserer blod, noe man forbinder med død og henrettelser.

Her er en link til Kjersti Andvigs hjemmeside.

Logan Hicks

Logan Hicks er en verdenskjent street art-kunstner.  Særlig kjent er han for sjablongtrykkene sine. Nå er det en utstilling i Stavanger som heter Nuart der Logan Hicks har bidratt med kunsten sin. Jeg var på denne utstillingen forrige fredag, og ble kjempeimponert! Nuart er en årlig street art-festival i Stavanger. Festivalen består av utstillinger, filmvisninger, kunstpresentasjoner, workshops og mye arbeid på vegger, biler og tak over hele Stavangers sentrum.

Her er en liten film om Logan Hicks når han dekorerte den ene veggen i utstillingslokalet til Nuart. Det er veldig facinerende. Anbefaler å se den!

Noen bilder av Logan Hicks arbeid:

Her er noen av bildene jeg tok når jeg var i Stavanger:

Det er kjempekjekt å se at kunst kan være så masse forskjellig. Street art er moderne, og kan være politisk og provoserende, samtidig som vakkert og fortellende.